Foto: Sissel Blystad
Utstillingen er forlenget til 30. september.
"Munch and Ibsen Divided"
Olav Orud har flyttet våre kjente og kjære Munch og Ibsen ned i undergrunnen der de følger oss vaktsomt med blikket.
Ved siden av den umiddelbare og lett ironiske innfallsvinkelen som Orud er kjent for i deler av sitt kunstnerskap så er
det mange nivåer som undersøkes i denne utstillingen.
Først og fremst er installasjonen stedsspesifikk i det at Orud leker med betrakterposisjonen i Prosjektrommet.
Som et vidusgalleri er innholdet i Prosjektrommet nesten alltid i en forsterket voyeur-posisjon fordi betrakteren er adskilt
fra objektene og kikker inn uten å selv bli del av utstillingen.
Oruds installasjon snur dette forholdet gjennom å installere to enorme masker i en konkav stilling slik at det oppstår en
illusjon av at maskene følger betrakteren når hun/han beveger seg. Det oppleves som om hele ansiktet vender seg når man
går forbi.
Gjenaktiviseringen av Munch og Ibsen i en samtidskunstsetting sier også kanskje noe om Oruds kunstpolitiske ståsted som
sammen med den lett ironiske tittelen, som selvfølgelig peker mot Damien Hirst, gir et lite spark i siden til strømninger i tiden.
Men i denne gjenaktiveringen ligger det muligheter for både kritikk og respekt og det ene utelukker ikke nødvendigvis det andre.
I tillegg til de enorme maskene viser Orud i ett av vinduene 2 akvarier hvor henoldsvis Munch og Ibsen er delt i skiver og
nedsunket i vaselinolje for å illudere en svevende tilstand.
Vinduene i galleriet er ellers blendet svarte slik at kun maskene og objektene står frem mot vindusflaten og er sterkt opplyst fra
baksiden.
Olav Orud er en anerkjent portrettør (nå senest aktuell med den nylig avdukede Kong Olav V), men han har også en politisk/ironisk
side hvor han har karikert en rekke kjente størrelser.
I tillegg har han jobbet mye med scenografi og har også en uttalt interesse for natur og naturvitenskap noe han også har vist i
monumentalskulpturer fra naturens verden. Han er en mangfoldig kunstner som med hovedposisjon i den figurativ tradisjonen har
klart å holde seg aktuell.
I denne utstillingen ser vi igjen ironien, ikke som ironiske portretter, men som en ironisering over kunsthistorien der både samtidskunsten
og betrakterens posisjon undersøkes med en lett kritisk humor.
Histoien om Munch og Ibsens møte på Grand café og deres gjensidige respekt og inspirasjon, tross generasjonsforskjellen, hører også
med som et bakteppe i utstillingen.
De enorme maskene ble opprinnelig laget som scenografi til en oppsetning av Stein Erik Lunde som omhandlet nettopp møtet mellom
den unge Munch og den eldre Ibsen.
"Munch and Ibsen Divided"
Olav Orud har flyttet våre kjente og kjære Munch og Ibsen ned i undergrunnen der de følger oss vaktsomt med blikket.
Ved siden av den umiddelbare og lett ironiske innfallsvinkelen som Orud er kjent for i deler av sitt kunstnerskap så er
det mange nivåer som undersøkes i denne utstillingen.
Først og fremst er installasjonen stedsspesifikk i det at Orud leker med betrakterposisjonen i Prosjektrommet.
Som et vidusgalleri er innholdet i Prosjektrommet nesten alltid i en forsterket voyeur-posisjon fordi betrakteren er adskilt
fra objektene og kikker inn uten å selv bli del av utstillingen.
Oruds installasjon snur dette forholdet gjennom å installere to enorme masker i en konkav stilling slik at det oppstår en
illusjon av at maskene følger betrakteren når hun/han beveger seg. Det oppleves som om hele ansiktet vender seg når man
går forbi.
Gjenaktiviseringen av Munch og Ibsen i en samtidskunstsetting sier også kanskje noe om Oruds kunstpolitiske ståsted som
sammen med den lett ironiske tittelen, som selvfølgelig peker mot Damien Hirst, gir et lite spark i siden til strømninger i tiden.
Men i denne gjenaktiveringen ligger det muligheter for både kritikk og respekt og det ene utelukker ikke nødvendigvis det andre.
I tillegg til de enorme maskene viser Orud i ett av vinduene 2 akvarier hvor henoldsvis Munch og Ibsen er delt i skiver og
nedsunket i vaselinolje for å illudere en svevende tilstand.
Vinduene i galleriet er ellers blendet svarte slik at kun maskene og objektene står frem mot vindusflaten og er sterkt opplyst fra
baksiden.
Olav Orud er en anerkjent portrettør (nå senest aktuell med den nylig avdukede Kong Olav V), men han har også en politisk/ironisk
side hvor han har karikert en rekke kjente størrelser.
I tillegg har han jobbet mye med scenografi og har også en uttalt interesse for natur og naturvitenskap noe han også har vist i
monumentalskulpturer fra naturens verden. Han er en mangfoldig kunstner som med hovedposisjon i den figurativ tradisjonen har
klart å holde seg aktuell.
I denne utstillingen ser vi igjen ironien, ikke som ironiske portretter, men som en ironisering over kunsthistorien der både samtidskunsten
og betrakterens posisjon undersøkes med en lett kritisk humor.
Histoien om Munch og Ibsens møte på Grand café og deres gjensidige respekt og inspirasjon, tross generasjonsforskjellen, hører også
med som et bakteppe i utstillingen.
De enorme maskene ble opprinnelig laget som scenografi til en oppsetning av Stein Erik Lunde som omhandlet nettopp møtet mellom
den unge Munch og den eldre Ibsen.
