UTSTILLINGER/PROSJEKTER 2011

20 dager i desember – Billedhoggerforeningens juleutstilling 2011

02.12 – 21.12.2011
Billedhoggerhuset, Hekkveien 5

Nina Torp – Outside everything is immeasurable

25.11.2011 – 09.01.2012
Prosjektrom Carl Berner
Menneskelig identitet forutsetter stedets identitet
Christian Norberg-Schulz

En lokalitet blir et sted, når den går i forbindelse med mennesker og fortellinger
Dan Ringgaard

Et ikke-sted er et transittsted, et standardisert rom som er preget av en bestemt funksjon; et rom hvor man er ment å oppholde seg i kort tid. Transitthallen i Carl Berner T-banestasjon fremstår slik, mellom inngang og utgang til stasjonen og perrongene med T-banen til og fra sentrum. Man er der bare for å kjøpe billett for så å reise videre. Transitthallen synes glemt i oppussingen av perrongene i 2007 og av Carl Berner plass i 2011.

Arkitekturen fra 1966 av Peer Hafslo Qvam er forfalt. Hallen befinner seg under jorda, i et området som vanskelig kan defineres som ute eller
inne. Det er mørk, uten naturlig lys og utsyn. Hallen er et ikke-sted – et identitetsløst sted uten fortellinger eller historier.

Rett over Carl Berner T-banestasjon ligger en høyblokk fra 50-tallet. Her kan man se utover byen fra ni etasjer. Blokka har nærmest Transitthallen som kjeller. Nina Torps prosjekt går ut på å flytte lyset og utsynet (utsikten) fra høyblokka ned til Skulpturarena östs prosjektrom.

Torp har forholdt seg til denne utstillingen som et arbeidsopphold. Hun har integrert nærområdet og i en måned har hun tatt fotografier ut av vinduene hos forskjellige beboere i blokka over Transitthallen/prosjektrommet. Hun ønsker at prosjektet skal være en gest til området.

Om kunstneren:

Nina Torp bor i Oslo/Berlin. Hun har studert ved Royal College of Art, London, Kent Institute of Art & Design, Maidstone og École des Beaux-Arts, Toulouse. Blant hennes separat utstillinger er One-Act Play, TENDERPIXEL , London, UK, 2010, Memoirs of A Tourist, Galleri LNM, Oslo, Norge, 2009. Torps seneste gruppeutstillinger er Arcadia, Rogaland Kunstsenter, Stavanger, Norge 2011; Opening event, SIM Gallery, Berlin, Tyskland; alt skulle gå bra, Galleri LNM, Oslo, Norge, 2011; TAKK FOR REAL, SIM House / Korpúlfsstaðir, Reykjavik, Island, 2010; out of berlin, et samarbeidsprosjekt med to nederlandske kunstnere, Carien Vugts og Anna J. van Stuijvenberg ved Vitrine in beweging, Den Haag, Nederland, 2010.

Til prosjektet følger tekst av Gro Lauvland, sivilarkitekt MNAL PhD, Postdoktor ved Institutt for byggekunst, form og farge, NTNU.

Utstillingen er støttet av Norsk Kulturråd og Billedkunstnernes Vederlagsfond.

http://www.ninatorp.com/
fanzine_web.pdf
File Size: 415 kb
File Type: pdf
Download File

Yvonne Normanseth og Hillevi Munthe – Evige jaktmarker

07.10 – 11.11.2011
Prosjektrom Carl Berner
Høsten 2009 tok vi jegerprøven sammen, i den tro at en teoriprøve var alt vi trengte for å bli fullverdige jegere. Den gang ei. Uten familier med jakttradisjon og våpen, er veien mye lenger. Hvordan skaffer man seg et jaktlag når tanken på å eie et våpen er skremmende? Hvor finnes alle disse dyra, og hvordan får man rett til å felle dem?

Denne utstillingen er bygget opp rundt våre forventninger og assosiasjoner til jakt og slakt. Uten reell jegererfaring (enda), har vi sett for oss både stoltheten ved det første skutte dyr og angsten i skuddøyeblikket. Smaker virkelig selvskutt bedre? Tør vi skyte? Tør vi spise kjøtt fra Rema?

«Evige jaktmarker» er andre del av dette samarbeidsprosjektet, hvor del én ble vist i Alta kunstforening høsten 2010.
                                                                                    Normanseth/Munthe 2011
Om kunstnerne:

Yvonne Normanseth bor og arbeider i Oslo og er nyutdannet fra Kunsthøyskolen i Oslo. Hun er opptatt av farger, intuisjon, drømmer og gråsonen mellom fantasi og virkelighet. Dyr og naturfenomen i mønsterdannelse er tilbakevendende i Yvonnes motivkrets, ofte som uttrykk for det universelt levende og det skapende. Hun er fortiden assistent på D-Formlabben på KHIO.

Hillevi Munthe er fra Oslo og har en lengsel mot det ville. Hun er utdannet fra kunsthøyskolen i Bergen og Oslo. Hun har bakgrunn som produsent og jobber for tiden med egne prosjekter innenfor elektronisk tekstil, filting og jordbruk. Hun arbeider med videreføring av tradisjon og håndverk i en moderne kontekst.

(DIS)PLACEMENT

20.08 – 02.10.2011
Tøyen kulturpark
Billedhoggerparken
Kunstnere: Roddy Bell / Christian Bermudez / Hanna Boyesen / Øyvind Mellbye
Sverre Strandberg / Lisa Torell / Arne Vinnem / Anna Widén / Theo Ågren / Tine Aamodt

Kuratorgruppe: Nils Olav Bøe, Eli Kjønsberg, Josefine Lyche, Ebba Moi, Linda S. Olsen
Kunst i det offentlige rom griper inn og okkuperer. Samtidig stiller den spørsmål ved og synliggjør problemstillinger rundt hva det offentlige rom er, hva slags identitet det har, hvem det tilhører og hvem som styrer.

Det kuratoriske grepet bak (DIS)PLACEMENT er flersidig. På den ene siden er ideen å gripe inn i og aktivisere et område og undersøke kunstens muligheter i dette henseende. På den andre siden har det lenge eksistert planer om å gi Tøyen kulturpark en kunstnerisk profil gjennom å gjøre den til en skulpturpark. Slik denne utstillingen settes opp, med temporære installasjoner, undersøkes både kunstens potensielle rom i denne parken, og samtidig den temporære kunstens potensiale sammenlignet med faste skulpturer og installasjoner.

I tillegg har vi valgt å antyde et begrep som problematiserer det offentlige rom og stedets identitet. De utvalgte kunstnerne fikk utfordringen om å forholde seg til stedet gjennom en tildelt arbeidstittel: ««(Dis)placement – nature/culture». Kunstnerne kunne velge om de ville forholde seg spesifikt og direkte til Tøyen kulturpark som sted, eller kun gjennom å definere begrepet. Arbeidstittelen ble valgt av kuratorgruppen både for å løfte kunsten litt ut av den direkte konteksten, men også for å sikre nærhet til stedet gjennom en forhånsdvalgt betegnelse av stedets identitet.
Kunstnerne fikk i tillegg til den utdelte arbeidstittelen, en del stikkord og opplysninger om området.

Muligheten til å gå utenom den direkte konteksten ble valgt fordi vi ville gi kunstnerne og utstillingen anledning til å problematisere funksjoner og elementer ved det offentlige rom i bredere forstand. Utstillingen problematiserer begrepet (DIS)PLACEMENT på flere plan. Handlinger, inngrep og plasseringer i det offentlige rom gir uttrykk for dette. Bare det å sette opp en utstilling i dette rommet kan være en (DIS)PLACEMENT.
Kuratorteamet valgte å sette en parantes rundt (DIS) for å antyde at en placement også innebærer en displacement, at de to er uløslig knyttet til hverandre.

Tøyen kulturpark har lenge vært preget av fravær av handling, utvikling og utplasseringer. Det er et rom som mange ganger har blitt tilsidesatt til fordel for andre rom. Det har vært planer om det Kongelige Slott, Universitet, Skulpturpark, nytt Munch-museum og veksthus. Alle planene ville vært svært formende for et stort område. Noen av planene stammer helt tilbake til 1800-tallet, men ingen av planene er foreløpig gjennomført.
Tøyen kulturpark og det tilgrensede området har således historisk sett en identitet av å være et tilsidesatt rom, der store planer sjelden har blitt realisert fullt ut. Området har selvfølgelig også institusjoner som har vært svært formende, så som Munch-museet, Botanisk have og Tøyenbadet. Men nå er Munch-museet på vei ut. Den institusjonen som kanskje har vært mest formende for området skal nå forskyves til en annen del av byen. Konkrete planer for den gjenværende bygningen eksisterer ikke. Nok en gang en tilsidesettelse.

Fravær av store institusjoner gir samtidig tilsynelatende en stor frihet for de som bor og beveger seg i det offentlige rom. Man kan tenke at man har en større medbestemmelsesrett. Men hvor frie er vi egentlig i det offentlige rom? Gir fravær av planer og ugjennomførte planer større frihet og identitesfølelse?

Begrepet «(Dis)placement – nature/culture» kan både handle om Tøyen kulturpark spesielt og det offentlige rom generelt. Det offentlig rom tilhører alle samtidig som det tilhører ingen spesielt. Enver manifestasjon i det offentlige rom er en slags okkupasjon, definisjon og plassering av stedet. Samtidig er det en feilplassering, forflytning eller forlegging fordi ingen manifestasjon på stedet kan sies å være godkjent av alle.

Dette er en selvsagt følge av det representative demokrati, men følelsen av enten tilhørighet, samtykke, fremmedhet eller uenighet er like fullt tilstede og kanskje ekstra tydelig i det felles rom vi beveger oss i hver dag. Alikevel så er disse følelsene noe vi sjelden funderer mye på i hverdagen. Det er helst når det skjer forandringer vi reagerer – noe som forskyver vår etablerte definisjon av det offentlig rommet rundt oss.

9 installasjoner har inntatt parken for en stakket stund. Noe er nytt, noe er forandret, noe er forskøvet. Samtidig er ingenting forandret. Det er fortsatt et offentlig rom, det som har kommet til okkuperer rommet, men egentlig ikke mer en det som eksisterer fra før. Det er bare mer tydlig, fordi det har akkurat skjedd og fordi det skiller seg fra det vi oppfatter som nøytralt og felles, men som kun er det fordi vi er så vant med det at det har blitt usynlig for oss. For en stakket stund er parken synlig, og hva får vi se?
 
Linda S. Olsen, 2011

Knock Knock 2011

01.07 – 07.08.2011
Prosjektrom Carl Berner
Billedhoggerparken
Billedhoggerhuset
Kunstnere: Ayman Alazraq / Anja Carr / Ann Kristin Einarsen / Mathijs van Geest / Katrine Kildal / Janne Kruse / Frøydis Lindén / Dillan Marsh / Tian Miller / Piotr Nowak / Kristine R. Sandøy / Signe Solberg / Corrina E. Thornton / Torgrim Torve / Lillian Tørlen / Rachel Stene

 Reinhard Haverkamp – Laokoon

19.05 – 19.06.2011
Prosjektrom Carl Berner
Reinhard Haverkamps installasjon «Laokoon» uttrykker grensesprengende kraft, dynamikk og monumentalitet. Samtidig kan materialbruken nærmest betegnes som beskjeden. Kurvete bånd av utskåret tynt kryssfiner danner en endeløs sløyfe på kryss og tvers gjennom rommet. Tallrike avstandsstykker stabiliserer båndet til en vridd profil av to parallelle baner. Slik oppstår det en selvbærende skulptur som står fritt i rommet.

Haverkamps drivkraft i hans skulpturelle arbeider er leken med formene. Samtidig eksperimenterer han stadig med oppnå å storformatresultater med enkle midler. Reinhard Haverkamp har sin bakgrunn og utdannelse fra Tyskland. Han bor og arbeider i Bergen.

Tine Aamodt – Prospekt

08.04. – 08.05.2011
Prosjektrom Carl Berner
Tine Aamodts Prospekt tar utgangspunkt i prospekter for eiendom som skal selges. Slike eiendomsobjekter er møblert, fotografert og manipulert for å gi et best mulig inntrykk av objektet. Perspektivet er langt fra virkelig, og funksjonell møblering og gode planløsninger må vike plassen for det estetiske. Det vi blir presentert for, er et tiltalende bilde / en forestilling, som viker fra realiteten. Prospektet representerer slik en drøm eller en forestilling om et sted.

Romelementene i Tine Aamodts utstilling kan minne om møblering og arkitektoniske detaljer som er vanlig i leiligheter. Her er de imidlertid abstrahert og har referanser til modernistiske epoker innen maleri og skulptur.
Tine Aamodt er billedkunstner med utdannelse fra Kunstakademiet i Trondheim, NTNU, 1994-98. Hun jobber med installasjoner, veggmaleri og kontekstkunst. Hennes arbeider relaterer til omgivelsene hvor de er plassert. De både preges av og påvirker konteksten de står i.

I sine siste arbeider har Tine Aamodt jobbet med utgangspunkt i avbildning av rom i størrelse 1:1, hvor hun forflytter og forskyver avbildningen i forhold til rommet. Perspektivet og opplevelsen av rommet fordreies, og det oppstår en spenning mellom det virkelige rommet og avbildningen. Bildene er ofte 3-dimensjonale slik at man kan gå inn i dem, og grensene mellom representasjon og virkelighet blir uklare.

Sigbjørn Bratlie og Arne Langleite – The Way of the Dodo Bird

24.02 – 27.03.2011
Prosjektrom Carl Berner
Arne Langleite og Sigbjørn Bratlie har samarbeidet siden 2005. Gjennom surrealistisk humor har de behandlet og analysert begreper som meningsløshet, melankoli eller fiasko. Prosjektene deres har som ofte bestått av fiktive scenarier som transformerer gallerirommet. Selv har de valgt å kalle arbeidsmåten sin for «antiheroisk». Hovedpersonen i de fiktive settingene og historiene deres er ofte en idiot eller antihelt, men gjennom denne idiotens historie kan man begynne å danne seg et bilde av en bredere og mer dyptgripende problematikk. Under tittelen «The Way of the Dodo Bird» har de valgt å omskape Prosjektrom Carl Berner til en internasjonal konferansesal.
«The Way of the Dodo Bird» er et slanguttrykk som henspiller på dronten, en ikke flyvedyktig fugleart og dens utryddelse på 1700-tallet på grunn av
jakt og  menneskelig utplyndring av ressurser. Utstillingen peker på pågående miljøkriser og verdens politikere og deres manglende evne til å fatte beslutninger som kan redde jordkloden, men med en synsvinkel som hører hjemme i tegneserier og slapstickkomedier: Mens verden går under, slåss menneskeheten så fillene fyker – barker sammen i et regelrett barslagsmål som tatt ut av en westernfilm fra femtitallet, med alle barslagsmålets faste klisjeer: Utslåtte tenner, knuste flasker, fallende lysekroner, spikerpianomusikk og revolverskudd.

Duoen Bratlie/Langleite har tidligere samarbeidet med blant annet utstillingene «Båt på Land» på The White Tube i 2008 og «Kjeld Stubs gate Fisk & Porno» på Kunstnerforbundet i 2010.

Kristine Dragland – Carnival types and scenes

14.01 – 13.02.2011
Prosjektrom Carl Berner
Picture
Detalj, Pieter Brugel, The fight between carnival and Lent, 1559.
I never realized how many faces there are. There are lots of people but still more faces, for everyone has several. There are people who wear a face for years, of course it wears out, gets dirty, cracks in the folds, stretches like a glove one has worn on a journey. Those are thrifty, simple people: they don’t change it, they don’t even have it cleaned. It’s good enough, they maintain, and who can convince them otherwise? The question does arise, since they have several faces, what do they do with the others? They keep them in reserve. Their children will get to wear them. But it also happens that their dogs wear them when they go out. And why not? Face is face. Other people put on their faces with uncanny rapidity, one after the other, and wear them all out. At first it seems to them as if they would have them forever, but they are barely forty and this one is already the last. That of course has its tragic side. They are not used to taking care of faces, they run through their last one in a week, there are holes in it, in many places it is as thin as paper, and then slowly what’s underneath emerges, the not-face, and they walk around with that. But the woman, the woman: she had fallen completely into herself, forward into her hands. It was on the corner of the rue Notre-Dame-des-Champs. As soon as I saw her I began to walk softly.
When poor people are thinking of something one should not disturb them. Perhaps it will occur to them. The street was too empty, its emptiness got bored and pulled my foot out from under and flipped it back and forth, this way and that, like a wooden shoe. The woman took fright and raised herself up out of herself, too quickly, too violently, so that her face remained in her two hands. I could see it laying there, its hollow form. It cost me an indescribable effort to stay with those hands and not to look at what had torn itself out of them. I dreaded seeing a face from the inside, but I was even more afraid of the exposed, flayed head without a face.

Fra Rainer Maria Rilkes The Notebook of Malte Laurids Brigge


Kristine Dragland er utdannet ved Statens Kunstakademi i Oslo, Queensland College of Art i Brisbane og Hogeschool voor der Kunsten i Utrecht. Temaene i arbeidene hennes er ofte sosiale atferdsmønstre, ritualer og underliggende psykologiske tilstander. For prosjektrom Carl Berner har hun laget en ny videoserie som ser på ulike betydninger av karnevalet.