2009 - SKULPTURARENA öST

UTSTILLINGER/PROSJEKTER 2009

Maren Juell Kristensen – Beyond good and evil

10.12.2009 - 10.01.2010
Prosjektrom Carl Berner

Beyond good and evil

Maren Juell Kristensen (f.1976), bor og jobber i Oslo. Hun har hatt flere separatutstillinger og deltatt på gruppeutstillinger, blant annet «Lights on» på Astrup Fearnley og på Liverpoolbiennalen i 2008.

I denne utstillingen viser hun fire arbeider som alle omhandler en forvandlig av medias myteskaping og magi, med et underliggende fokus på drømmen om menneskets uovertreffelighet.

I verket Beyond good and evil er CNN er projisert gjennom en krystalldiamant og i skrying har lydsporet fra NASA’s Challenger crash (som var sendt live på TV) blitt bakteppe for en krystallkule. Art will absolve me er et arbeide som

omhandler selvhjelp og enkle løsninger i forhold til overtro og selvutvikling, hvor håpet renner ut i sanden. I vindusmonteret er plasmaen på vei ut av TV-settet.

Både det dramaturgiske og plassering av video, samt materialeanvendelse og visningsform er en essensiell del av konseptet. Arbeidene forholder seg til balansegangen mellom det fysiske og det imaginære, og forventningen til en forklaring, tilhørighet eller mening. Forventninger er et hovedord i Marens arbeider, både forventninger til et fysisk materiales betydning, funksjon og symbolverdi, men også til hvordan de leses innenfor kunstkonteksten.

www.marenjk.net

Frank Åsnes – Akvarium

05.11 - 06.12.2009
Prosjektrom Carl Berner

Akvarium

I hele november vil reisende på T-banen bli møtt av fargesprakende, organiske, abstrakte former – installert bak store glassvinduer som i et gigantisk akvarium.
Frank Åsnes tar publikum med inn i sin verden av komplekse, detaljrike konstruksjoner, der han med sin kunstneriske spissfindighet løfter hverdagsobjekter inn i en ny og uventet dimensjon.

Uten skisser og modeller og med utgangspunkt i tusenvis av like, prefabrikerte hverdagsobjekter bruker Åsnes flere dager på å bygge sine konstruksjoner på stedet. Etter endt utstilling plukkes de ned igjen bit for bit for bit.
Frank Åsnes er utdannet ved Kunstakademiet i Den Bosch, Nederland og Kunstakademiet i Düsseldorf. Han har et stort antall utstillinger bak seg og er i både inn og utland.
www.frank-aasnes.no

Bjørn Hegardt & Theo Ågren – White Light

23.09 - 25.10.2009
Prosjektrom Carl Berner

I «White Light» blandes visuelle forskyvninger med kvasivitenskaplige teorier om lystuneller, nær døden-opplevelser og tanker omkring tingenes liv, død og funksjon. Bjørn Hegardt og Theo Ågren presenterer et helt interiør som ser ut til å sveve bort mot og suges inn i et hvitt lys. Til utstillingen er det laget en poster/katalog i samarbeid med grafisk designer Ariane Spanier. Invitert gjestekunstner: Kristina Müntzing.

Utstillingen inngår som en del av Oslo Opens utstillingsprosjekt «Kunst i offentlige rom», der kunst er utplassert på flere T-banestasjoner i byen.
www.osloopen.no

Det finns tre slags rum i världen, de som inte gör som tilltänkt, de som gör som tilltänkt, och de som börjat tänka själv.

Tekst av Markus Degerman

Theo Ågren och Björn Hegardt har arbetat tillsammans sedan 1998 då de iscensatte en kollaps av ett vardagsrum i en lägenhet i Trondheim. Installationen som fick titeln Vertigo bestod av en inredning i uppenbart motstånd mot sin vanliga tillvaro som en gång för alla definierad och överblickbar miljö. Denna, vad man skulle kunna kalla, stillsamma förhandling om sakernas tillstånd tog sig bland annat uttryck i en möblering på väg att sjunka in i väggar och golv samt i detaljer som tapetmönster där medaljongmotiven brutit sig loss ur sin symmetriska ordning för att tillsynes börja omformulera sina attribut.

Verket är intressant eftersom det fungerar som en lämplig introduktion med kronologisk relevans till Theo Ågren och Björn Hegardts gemensamma konstnärskap som de nu utvecklat under mer än tio år. Värt att nämna är att båda hela tiden arbetat parallellt med egna utställningar och projekt vilka sett var för sig även visar hur de individuella arbetena påverkar och bidrar till de gemensamma verken.

Duon Ågren och Hegardts verk tar ofta sin utgångspunkt i interiörer som befinner sig i olika former av förändring. Hur dessa förändringar ska sluta lämnas för det mesta öppet eftersom presentationerna beskriver en process som plösligt stannat upp eller tagit en paus i sin förvandling. Vad som är intressant är därför inte målet i sig utan istället att de föreslår ett mer dynamiskt förhållande till spelreglerna för vår rumsuppfattning. Resultatet är en slags rubbning av vardagslivets ingångna avtal för vad som är normalt eller vanligt, sant eller inte.

Det aktuella verket White Light på Prosjektrom Carl Berner bygger vidare på Ågren och Hegardts tidigare verk men är inte lika uppenbart relaterande till inredning. Istället har platsen denna gång fått en långt viktigare betydelse än man kanske först anar. Carl Berner prosjektrom ligger beläget i Carl Berner plass tunnelbanestation, en station som enligt konstnärerna är känd för att utmärka sig som dunkel och rå.

Utställningen White Light är en installation där en serie välbekanta föremål hämtade från en typisk hemmiljö verkar vara dragna i ett svävande tillstånd mot en punkt av allt intensivare vitt ljus. I dagligt tal är White Light även ett begrepp som förutom att bokstavligen beskriva vitt ljus även har ett flertal andra konnotationer till bland annat bruk av amfetamin eller det ljus en del sägs se vid nära-döden-upplevelser.

I Platons dialog Staten använder han den välbekanta liknelsen med grottan där en grupp människor sitter som fångar i en grotta med ryggarna vända mot öppningen. Deras upplevelse, och dessutom den enda upplevelse de känner till, av världen utanför sker endast genom det skuggspel som bildas på grottväggen framför dem av det som passerar utanför. Grottliknelsen är menad att beskriva en uppdelning mellan en sinnevärld och en idévärld där det vi ser i sinnevälden, eller grottan, bara är ofullkomliga efterliknelser av det verkliga som existerar i idévärlden.

Prosjektrum Carl Berners belägenhet i tunnelbanenedgången till själva stationen placerar utställningsplatsen någonstans i övergången mellan upp eller ned i underjorden. Det är mitt i en miljö designad för att fungera som en effektiv passage på väg till eller ifrån vidare transport. Arkitektur handlar om att med olika medel skapa rumsliga förhållanden genom uppdelningar och begränsningar. Dessa rumsliga förhållanden rör mer än exempelvis byggnaders beskaffenhet eller tunnelbanestationers utformning, de gestaltar i en vid bemärkelse en organisation av vardagslivet. På så sätt får också frågorna om hur denna formgivning ska skapas, brukas eller tolkas en politisk dimension.

Precis som bruk av amfetamin eller en nära döden upplevelse kan konsten, om än med en högre grad av allmän angelägenhet, öppna upp möjligheterna för omtolkningar av begränsningar av olika slag. Det vita ljuset är på så sätt inte menat att så att säga tända upp ljuset i grottan för att upplysa oss om den bakomliggande verkligheten. Istället används det här som ett medium i sig självt som möjliggör en annan fördelning av tid och rum. På många sätt är som sagt utställningsplatsens genius loci att vara just mitt i en övergång eller passage mellan olika tillstånd och platser som till exempel arbete och fritid eller konst och liv. Genom att lösa upp konturerna av den rumsliga uppdelningen försvagar Theo Ågren och Björn Hegardt denna inneboende dikotomi. Detta ska inte ses som att det handlar om en sammanslagning av motstridiga begrepp utan om att utnyttja mellanrummet. Uppbrottet från att varken vara på väg mot ljuset i slutet av tunneln eller ner till mörkret tillgängliggör ett moment för en annan organisation, vad vi sen gör med det är en annan fråga.

There are three kinds of spaces in this world: those that act like you thought they would, those that don’t act like you thought they would, and those that have started to think for themselves.

Text by Markus Degerman

Theo Ågren and Björn Hegardt have been working together since 1998, when they staged the collapse of a living room in Trondheim. The installation, called Vertigo, consisted of a room that had been furnished in obvious opposition to its normal existence as an irrefutably defined and easily comprehensible environment. You might call it a soft-spoken negotiation of the state of things: the furniture seemed to be in the process of sinking into the walls and floor, for example, and the wallpaper’s medallion shapes had broken out of their orderly symmetry and appeared to be in the process of formal regeneration.

Vertigo is an appropriate introduction to Ågren and Hegardt’s joint artistry, coming as it did at the start of a now ten-year collaboration. It is worth noting that, in addition to their work together, each has worked individually on exhibitions and projects that differ markedly from the other’s, and this individual work clearly influences and enriches their shared work.

Ågren and Hegardt’s art often begins with interiors that are in various states of change. Where these changes will end is left open, for the most part, since the works capture a process that has suddenly stopped, or perhaps merely taken a pause in its evolution. The artists are less interested in depicting a final, fully evolved state than in proposing a more dynamic relationship to the rules of the game by which we perceive space. The result is a sort of dissolution of the established conventions of what is normal or common in everyday life, what is true and what is false.

Their installation White Light, currently on view at Prosjektrom Carl Berner, though a development of earlier work, is not as clearly related to interior design. This time, instead, the site itself has been given a far greater significance than one at first realizes. Prosjektrom Carl Berner is a public gallery space in an Oslo subway station known to the artists for its gloomy rawness. In the installation, a series of familiar objects plucked from a typical home seem to be caught in a state of levitation, and drawn toward an increasingly intense point of white light. In addition to its literal meaning, the term “white light” has several idiomatic connotations, including the use of methamphetamine or the light sometimes associated with a near-death experience.

In Plato’s Republic, Socrates gives us the well-known Allegory of the Cave, in which a group of people sit imprisoned in a cave with their backs to the entrance. Their only experience of the world outside is through the play of shadows cast on the cave wall by whatever passes by the mouth of the cave. The cave analogy is meant to describe the distinction between the world of the senses and the world of ideas: what we perceive in the realm of the senses (inside the cave) is merely an incomplete interpretation of the reality that exists in the idea realm.

The location of Prosjektrom Carl Berner along the ramp that descends into a subway station puts the gallery space somewhere in the transition between above and below ground. It’s in the midst of an environment designed for effective passage toward or from further transportation. An architect uses various means to create spatial relationships by dividing or delimited spaces. These spatial relationships do more than just determine the character of a building or the form of a subway station, they express in the broadest sense a particular organization of daily life. And in that sense, questions of how their designs are generated, utilized, or interpreted take on a political dimension.

Like the use of amphetamines or a brush with death, and with perhaps greater urgency for the general public, art can open up possibilities for reinterpreting all sorts of boundaries. In this way, Ågren and Hegardt’s white light is not meant to illuminate the cave and reveal the underlying reality; here it becomes instead a medium that allows an alternative articulation of time and space. In many ways the genius loci of the gallery site is its position in the midst of a transition or passage between different conditions and places—between work and leisure, between art and life. By dissolving the contours of spatial articulation that distinguish one state from the next, Ågren and Hegardt break down the inherent dichotomy between them. This

is not a matter of uniting contradictory concepts but rather exploiting the space between them. Somewhere between on the way out toward the light at the end of the tunnel and on the way down into the darkness, a moment of opportunity appears in which an entirely different organization is possible. What we make of that opportunity is another matter.

Translation: John Krause

Campers – okkupasjon av det offentlige rom

27.08 - 18.09.2009
Foran Munch-museet
Tøyen senter
Tøyen skole, Hagegata 19
Markveien 50
Youngstorget
Billedhoggerhagen, Hekkveien 5

Lars Ramberg / Vigdis Haugtrø og Jan de Gier / El Parche ved Marius Wang / Herman Mbamba og Olga Robayo /aiPotu ved Anders Kjellesvik og Andreas Siqueland / Collaborism ved Jan Skomakerstuen / Peter Buhagen / Hans Martin Øyen / Lars Kjemphol / Jon Terje Eide / Sindre Wam / Espen Henningsen, Rasmus Hildonen / Mr Stay One / Petter Staff Hjulstad

Okkupasjon av det offentlige rom

Det offentlige rom, i betydningen det åpne rom, er et felles rom som alle ideelt sett har lik rett til, uavhengig av alle klassifiserende katagorier. Et slikt rom er selvfølgelig en utopi. Men utopien er likevel et viktig referansepunkt når det offentlige rommet skal defineres. I det øyeblikket en person eller en gruppes behov er med og definerer rammene for det offentlige rom, vil det være et inngrep i andre menneskers behov og ønsker i det samme rommet.

Det offentlige rom blir forvaltet av en representativ myndighet som ideelt sett skal sikre våre alles ønsker og behov. Bakdelen med representativ forvaltning er at det ofte levner lite rom for diversitet og dynamikk. Det midlertidige, det personlige, det sære, det overraskende, det utfordrende har sjelden plass i dette rommet og vil derfor hjerne fremstå som okkupasjoner i vårt felles rom.

Men hva med reklame, byplanlegging, reguleringsplaner og estetiske formeler og forskrifter? Er ikke det også eksempler på okkupasjon? Alt dette har som målsetning å skape faste rammer for det åpne rom – som en slags permanent okkupasjon. Reklamen, som tilsynelatende er skiftende og nyskapende, er snarere en forflatet, lettkjøpt kommunikasjonsform som har som mål å styre våre behov. I takt med vår økende velstand har både reklame og ensretting, gjennom blant annet gentrifisering, fått større og

større plass i det offentlige rom. Det åpne rom med plass til alles behov blir en fjernere og fjernere tanke når rommet sementeres til en fast form. Og hva er representativt for mennesket om ikke diversitet? Det offentlige rom vil alltid være et okkupert rom, det vil alltid være uenighet om hvem eller hva. Et ensrettet offentlig rom bør imidlertid være en tankevekker. Åpenhet, frihet og mangfold får små muligheter innen slike fastlåste rammer. Kunsten har også gjennom historien vært en okkupant i det offentlige rom og da ofte som permanente utsmykkinger og monumenter styrt av strenge retningslinjer for uttrykk og plassering.

I prosjektet Campers har vi invitert kunstere til å campe, dvs anektere eller okkupere en del av det offentlige rom, over en begrenset periode. Kunstnerene har laget installasjoner som omformer stedet, lager et rom i rommet eller et sted i stedet, som omdefinerer eller kommenterer eller aktiviserer det eksisterende rommet med hensyn til status /karakter/funksjon.

Flere av kunstnerne har valgt å gjøre prosjekter hvor de selv er til stede og interagerer med publikum. Installasjonene vil kunne overraske, engasjere og utfordre publikum og ikke minst invitere til refleksjon over det rommet de opptrer i.

Thomas A Østbye / Endre Tveitan – Waiting Dynamics (becoming while waiting)

04.08 - 08.09.2009
Prosjektrom Carl Berner

Waiting dynamics – becoming while waiting

Hva slags rom oppstår når tiden fornektes? Kan bevegelser i et tidløst rom sette spor?

Med utgangspunkt i offentlige rom der mennesker er i transit og hos asylsøkende muf-kurdere som har vært midlertidig i Norge 10 år, har Endre Tveitan og Thomas Østbye tatt for seg steder og situasjoner der tap av enhet i tid og rom er en sentral fellesnevner. Hva slags tilværelse er mulig i disse situasjonene?

Paul Virilio skriver i Open Sky:

…there is no true presence in the World in one’s own world of sense experience – other than through the intermediary of the egocentration of a living present; in other words, through the existence of one’s own body living in the here and now.

I 1999 fikk en gruppe kurdiske asylsøkere ett år midlertidig opphold i Norge, denne midlertidige situasjonen har vist seg å vare frem til i dag, 10 år senere. «Muf», forskriften som gav navn til gruppen, ble innført fra politisk hold for å unngå at disse menneskene fikk varig oppholdstillatelse, selv om situasjonen i Irak var så utrygg at de ikke kunne sendes tilbake.

Forskriften satte kurderne på vent i Norge, men fratok dem samtidig lovfestede rettigheter knyttet til tiden de befant seg i Norge. «Det dreier seg om en politisk suspendering av lovverket på tvers av forfatningsretten og således grunnlaget for det norske demokratiet» sier advokat Arild Humlen:
«I sin essens nullstiller muf-forskriften kontinuerlig tiden og rommet kurderne lever i. Den har gjort Norge om til en konstant transitplass i over 10 år, hvor hendelser og erfaringer ikke har noen juridisk relevans.»

I utstillingen møter vi blant annet kurdere med et blikk benyttet til å holde balansen, idet de bruker sitt eget speilbilde i kameralinsen som referanse. Kurdernes bevegelser er «tracket» i etterkant og trukket ut i lysmontere. I montasje med portrettene står en kubistisk videocollage av et tomt baksete i en bil på en motorvei. Videoen er bygget opp av en mengde fragmenter, filmet til forskjellige tider, og fra ulike vinkler og avstander. De danner et dynamisk, men ustabilt rom, konstant i transit, på vei hvor-som-helst, når-som-helst.

Gilles Deleuze har i sine «Cinema» bøker (The movement-image og The time-image), drøftet Marc Augés begrep om any-space-whatever. Et hvilket-sted-som-helst, feks. en flyplass, en motorvei, eller T-banestasjon, er i følge Deleuze :

…et fulkomment singulært rom. Et rom som har mistet sin homogenitet, eller forbindelse med sine innbyrdes deler, slik at nye forbindelser kan gjøres på utallige måter: Et rom med virtuelle forbindelser til mulighetenes steder.

Kan negasjonen av enhet i tid og rom som hos Muferne og på transitplasser gi rom for noe nytt? Badiou ser potensialet til noe nytt i en negasjon som både ødelegger og bekrefter noe: «Negation is always, in its concrete action – political or artistic – suspended between destruction and subtraction.»

Hva kan i så fall trekkes ut av mufernes transit-tilværelse? Hvor oppstår sporene? Er det på plassene de oppholder seg eller i individenes opplevelser? Er det i det offisielle språket, i maktens selvbilde, eller kanskje i relasjonene mellom disse?

Endre Tveitan (1979) arbeider med video, ofte i samarbeid med lydkunstnere. Han har en bachelorgrad fra Kunstakademiet i Oslo og har de siste årene deltatt på en rekke utstillinger i inn- og utland. Han arbeider ofte med video knyttet opp mot collage. Arbeidene fremstår som scener sammensatt av en mengde videobilder, alle med forskjellige innbyrdes tid, bevegelser og perspektiv.
www.endretveitan.com

Thomas A Østbye (1979) arbeider med film og foto, og driver produksjonselskapet PlymSerafin. Arbeidene søker å utdype våre relasjoner til omverdenen, og benytter ofte et dokumentarisk grunnelement. Han har bla. mottatt Prix Franqais på Høstutstillingen for filmen drømme kan du gjøre senere, og Gullstolen og Kritikerprisen for filmen Human på Den Norske Kortfilmfestivalen.
www.plymserafin.com

Roy Normann – Falsified announcement

30.06 - 24.07.2009
Prosjektrom Carl Berner

Bak Roy Normanns arbeider ligger blant annet et møte med Duchamps begrep om det infratynne – et begrep som ikke kan defineres, men som kun kan gis eksempler på. Det kan være menneskene som passerer T-banenedgangene i siste øyeblikk, eller varmen fra et sete som nettopper blitt forlatt.
Normann søker å formidle en flyktighet gjennom statiske, fysiske objekter. Han tar i bruk funnet tekst som han blander med sine egne i poetiske, tvetydige relieffer.
Plasseringen i T-banehallen er en integrert del av Normanns eksperiment med det flyktige. Relieffene befinner seg i en sammenheng hvor mennesker er underveis – som ørsmå poetiske glimt på farten fra et sted til et annet.

www.roynormann.no

Campers – workshop

12.06 - 31.10.2009
Billedhoggerparken, Hekkveien 5

I anledning årets sommerutstilling Campers, inviterte Skulpturarena öst til ANARKI i Billedhoggerhagen.
Kunstnere ble invitert til å bygge, campe og ta seg til rette i hagen, og 5 prosjekter ble installert.

Deltagere:
Frederik og Martin Raddum
Ståle Sørensen
Marius Hellwege Gunnerud
Bo Bisgaard
Frode Mikal Lillesund

Johan Urban Berquist – Enten eller

19.05 - 21.06.2009
Prosjektrom Carl Berner

Enten Eller

Tre skjelletter, med røde klovneneser, tar det med ro i T-banens venterom.
Har siste banen gått?
Er banen så forsinket at de helt enkelt har glemt hva de ventet på?
Eller venter de på noe helt annet?
Kanskje er det ikke t-banens venterom…

Johan Urban Bergquist stiller heller spørsmål enn å servere ferdige svar. I tillegg til skjelettene viser han også en del bakgrunnsmateriale i form av bilder, tekster, skisser, modeller mm, i T-banenedgangens tre montre.

www.johanurban.com

Liva Mork – Le Veinard

02.04 - 13.05.2009
Prosjektrom Carl Berner

Glassveggen som skil butikklokalet frå nedgangen til t-banen, gjev moglegheit til å skape ei eiga verd og fiktive hendingar i dette adskilte lokalet. Vi kan stå på utsida og bli underhaldt av det som skjer innanfor. Ved å kikke inn, kan vi ønske å delta eller vere glade for at vi ikkje er ein del av det. Glamouren eller fallitten, alt etter korleis vi ser det, kan tiltale oss eller virke fråstøytande. Glassveggen er både eit symbolsk og eit fysisk skille mellom tilskodaran og røynda på utsida og den kunstige verda på innsida. I denne kunstige verda kan alt skje. Le Veinard er mitt eige kasinomerke, og kasinoet har vore operativt tidligare, bl.a. ved Avgangsutstillinga på Stenersenmuseet. Publikum har då kunne spela om pengar ved eit rulettbord. Det ynskjer eg òg å gjere mogleg i butikklokalet på Carl Berner. Men i kontrollerte former og berre for spesielt inviterte. Dette for å ta hensyn til norsk lovgiving (då opent pengespel ikkje er tillete) og med tanke på faremoment som spelegalskap.

Spelet kan gå bra eller dårleg, det kan gje gevinst eller tap. Det kan vere rein underhaldning og det kan legge livet i grus for han eller ho som taper alt. Spelet kan gje håp om ein stor pengegevinst og lykkefølelse om ein skulle vere så heldig å vinne. Kva er det med spel som fascinerer så mange og som gjer at det har så sterk tiltrekkingskraft? Er det berre håpet om pengar, eller

er det òg spelet i seg sjølve, uavhengig av utfall? Le Veinard har både rulettbord òg meir familievenlege spel som bl.a. «Den forsvunne diamant» og «Billedlotto». Desse blir alle laga i «kasinostil», med grønn filt på spelebordet og mjuk skinnkant rundt. Slik kan ein stille spørsmål med kven målgruppa for kasino- og speleindustrien er. Når er det greitt å spele og når er det ikkje? Kor går grensa mellom uskuldig spel og det ”syndige” kasino/pengespelet?

Gjennom utstillingsperioden, ynskjer eg å arrangere fleire performance der ulike grupper mennesker spelar i kasinoet. Dei kan spele på rulettbordet eller dei kan bruke dei familievenlege spela, alt etter som. Eg ynskjer å sjå korleis dei sjølve, og samtidig òg korleis publikum vil reagere på dei ulike gruppene spelande. Passerande til og frå t-banen vil alltid kunne sjå kasinoet, både når det er spel og når det ikkje er, men det vil aldri vere tilgjengeleg for dei. I utstillingsmontrene på t-banen reflekterer eg meir over speleindustrien. Eg har bl.a. vore i Las Vegas og samla dokumtasjon om kasinodrifta der, og eg har lest fleire bøker kring spel og spelegalskap. Dette materiale er det ein presentasjon av i montrene, og slik nyanserer det spelebiletet endå meir.
Liva Mork